Søstrene

Slik var far

– Far var en slik vakker mann, så følsom, så klok, Jeg forstår godt at mor falt for ham, jeg ville gjort det samme, jeg. Bare se på bildene av ham fra den gang han var tyve år. Har du sett stiligere karer i marineuniform? Han var sjøkadett, tror jeg. Og her er bryllupsbildet. Se den holdningen, rett som en blyant i ryggen. En nyspisset blyant! Far kom fra en velsett familie. De var ikke rike, men hadde den verdigheten gamle, velsette familier har. Eller hadde, man tenker vel ikke så mye på slikt i dag. Men den gang, da talte det, om man visste en kom fra et godt, solid hjem var det ikke så farlig med velstanden, slikt ordnet seg jo.

– Det var mor som kom fra velstand, hennes far hadde arbeidet seg opp fra en skipsbyggerfamilie i Hardanger til å ha et av de mest lønnsomme verftene på hele Vestlandet. Det er utrolig hvilket pågangsmot den mannen måtte ha hatt, gjennom de vanskeligste tider klarte han å styre forretningen og få de mest lønnsomme kontraktene. Det var vel fordi han skjønte at fortjeneste ikke var noe som kom fra kortsiktige eventyr, men å ta godt vare på de solide kundene han hadde. Og de visste at bedre skuter enn de morfar bygde fantes ikke.

– Det var slik de traff hverandre, far seilte på en av båtene morfar hadde bygd, en frakteskute. Det var en sommer, rett etter han var ferdig i marinen, og skulle begynne studiene samme høsten.

– Jeg tror det var en slektning av far som eide skuten, eller var skipper. Men det er jeg ikke sikker på. En grandonkel eller noe slikt.

– Det går sikkert å ta rede på.

– Uansett, de traff hverandre, far var toogtyve, og mor var bare tretten. Det er utrolig, er det ikke, bare tretten år, og allerede truffet den mannen hun skulle tilbringe livet med.

– Han må ha gjort et veldig inntrykk på henne, han var så flott, livlig, så sterk, sterk på alle måter. Og hun en liten pike, nettopp tenåring, med langt, ildrødt hår. Vi har bilder av henne også, men de er selvsagt ikke i farger, så du får ikke sett hvor rødt håret hennes var.

– Men de ble kjent, hun blei hodestups forelsket i den voksne mannen, han så vel bare på henne som en liten pike, et barn. Og det skulle gå lang tid før de fikk hverandre, veldig lang tid, men de holdt kontakt. Det var sikkert hun som begynte å skrive.

– Sikkert.

– Og han, han svarte på alle hennes brev. Selv mens han var opptatt av studiene sine, han leste jus, han hadde planer om å ta juridikum og begynne som sakfører i sin onkels firma, som han sikkert kunne overtatt senere. Han var så dyktig.

– Nå vet vi strengt tatt ikke hvor dyktig han var som jurist, han fikk jo aldri praktisert det, men det er vel trolig at han ville gjort det bra der også.

– Men etter to semestre sluttet han brått av, han ville ikke studere mer. Kanskje følte han det var på tide å tjene penger på egenhånd.

– Det kan også tenkes at det var farfar som ba ham slutte, at han rett og slett ikke hadde penger til å la ham fortsette å studere. De kunne sikkert bedt om støtte fra onkelen, det var jo hans firma han hadde planer om å gå inn i, og han hadde penger nok, det vet gudene.

– De var så ærekjære, ville aldri be om noe. Det er slik med gamle familier. Så ærekjære.

– Spesielt farfar.

– Far også.

– Far også, det er sant. I hvert fall sluttet han av sine studier og begynte i et skipsmeklerfirma i Bergen, Borward & Jeppsson i Strandgaten. Et meget solid firma.

– Far var nok som skapt for det firmaet, han måtte være et funn for dem, tenk han, som hadde studert jus og hadde bakgrunn som marineoffiser, han kjente alle miljøene.

– Og dessuten, det har vi glemt å fortelle deg, hans mor var skotsk, så han snakket jo engelsk som en innfødt.

– Farmor døde før vi kom til, altså, så vi tenker sjelden på henne.

– Og han kunne tysk, det lærte han i gymnaset, det var svært nyttig.

– Du må huske på at dette var midt mellom de to verdenskrigene.

– Så han fikk en strålende karriere i Borgward & Jeppsson, de forgudet ham der nede, han ble i det firmaet resten av sin karriere.

– Men han sa bestandig at atmosfæren forsvant fra veggene den dagen de flyttet ut i Fjøangerveien.

– Men det er en annen historie.

– Men, hvorom allting er, etter ett år fikk han stilling i utlandet, først ved kontoret i Buenos Aires noen måneder, for å lære språket og væremåten i Syd-Amerika, så fikk han sitt eget kontor i Valparaiso. Eller egen kommisjon, som de sa.

– Det var et slikt gammelt og velrenommert firma, forstår du.

– Og der borte ble han i ti år. De fem første uten å vende tilbake en gang. Så skrev farfar til ham og ba ham komme hjem, hans mor var svært syk. Og da var han hjemme i tre måneder, til etter begravelsen og alt det der. Og da gjenopptok han kontakten med mor, som jo var blitt en voksen kvinne. De hadde brevvekslet hele tiden, men den lange avstanden hadde vel ikke skapt så mye intimitet mellom dem. Nå gjenopptok de i hvert fall kontakten, og ble forlovet. De avtalte å gifte seg sommeren etter, dette var våren 1939, og far skulle være i Valparaiso ett år til.

– Og da kan du vel tenke deg hvordan det gikk.

– Krigen satte en stopper for fars planer om å komme hjem, selvsagt. Først antok han at krigen ikke ville vare så lenge, så han ble værende i Valparaiso og fortsatte sitt arbeid. Det var jo ikke krig der nede. Men ettersom det dro ut med freden, reiste han opp til Washington og meldte seg på ambassaden der. De sendte ham over til London, der det var behov for alt som fantes av sjøoffiserer. Og en slik dyktig mann som ham var en gave for dem. Resten av krigen tilbrakte han delvis i London, og delvis i USA og Canada.

– Han var med å administrere den norske handelsflåten. Du kjenner vel til hvor viktig den var under krigen?

– Far var en av de få nordmennene som kjente til den allierte landgangen i Normandie lenge før den fant sted.

– I hvert fall at det skulle bli en landgang snart.

– Etter krigen blei han rikt dekorert, vi har medaljene hans ennå.

– Men han likte ikke å snakke om krigen. Det gjør visst ingen av dem som virkelig var med.

– Og så kom freden og så kom han hjem igjen, tilbake til Bergen, og der ventet mor fortsatt på ham. Tenk så trofast hun var! Ventet i så mange år, det er fantastisk. Og den sommeren, fredssommeren giftet de seg endelig, og flyttet inn i en liten leilighet en av morfars forbindelser skaffet dem.

– Og Borgward & Jeppsson var glade for å ha ham tilbake, driften av firmaet hadde jo ligget nede under krigen, men nå var det full gang igjen, det var jo så mye som skulle bygges opp, over hele verden, og skipene seilte som aldri før. De som var igjen, mange hadde jo gått tapt, som du vet. Og Bergen var noe av et sentrum, du kjenner jo til Reksten, for eksempel, han var en omgangsvenn av far fra tiden i USA. Så far var enda mer uunnværlig for firmaet, han hadde opparbeidet seg så mange nye kontakter under krigen, mennesker som var med og bygget opp skipsfarten etter krigen. Og far var med der det skjedde.

– Og så, i 1947, flyttet mor og far utenlands igjen, til Grekenland. Borgward & Jeppsson åpnet kontor i Pireus, og sendte far ned for å bestyre det. Det var et av de viktigste kontoret de hadde, for det dekket hele det indre Middelhav, fra Suez til Messinastredet. Og der nede leide de en deilig villa, med utsikt til havnen og øyene utenfor, i klart vær helt til Korinthalvøyen.

– Og der nede ble vi født!

– Så egentlig er vi nesten to grekerinner.

– Mor hadde lyst til å gi oss greske navn, men det satte far seg imot. Heldigvis. Det hadde sikkert ikke vært noen fordel for oss å skulle gå rundt og hete Penelope eller Athene, hadde det?

– Vi er ikke tvillinger, slik mange tror, men vi ble født med bare elleve måneders mellomrom. Det er utrolig at slikt går an. Og derfor er vi født det samme året, i 1948, men på helt forskjellige tider, hun ble født 16. januar og jeg 9. desember. Da vi var små var det jo nesten et helt år mellom oss, men nå er vi jamngamle. Er ikke det rart å tenke på?

– Og så ga de oss like navn. Det var fars form for humor det. Jeg ble døpt Elsie etter farmor, hun het Elsie Victoria Roberta, hun var jo skotsk og der borte liker de lange navn. Men hun ble bare kalt Bobben så lenge hun bodde i Bergen.

– Og når jeg ble født og far oppdaget at han hadde to piker som var født samme år, fikk han idéen å gi meg et nesten identisk navn. Og da ble det altså Elise.

– Og for å være på den sikre siden kalte de meg for Lillleba, og når Elise kom til ble hun Lillesøster, tenk det, Lilleba og Lillesøster.

– Og da ble det naturligvis Ba og Søs. Og det har vi blitt kalt bestandig. Det er bare i passene Elsie og Elise forekommer.

– Og i brev fra skattevesenet, ikke glem det.

– Far hadde humoristisk sans. På sin måte.

– Tiden i Pireus var fantastisk, på mange måter. Vi var jo små den gang, men likevel, det man husker fra barndommen blir med en for bestandig. Huset der nede, det fantastiske hvite huset, med de store trærne i hagen, og utsikten utover havet. Det er slikt vi aldri glemmer. Jeg tror vi har snakket om det nesten hver dag hele vårt liv, om hvor lykkelige vi var der nede. Det var jo så lett for mor også, hun hadde hushjelp som tok seg av mat og husstell, og en nanny som passet oss, når hun ville ha hvile. Og det var så mye å gå på for henne, det var en slik stor og sammensveiset utenlandsk koloni i Pireus. Ja, i Aten også, men det var mer diplomater og slikt, så jeg tror ikke de omgikks så mye, men miljøet i Pireus var fantastisk. Vi har et helt album fullt av bilder fra alle hagefestene og selskapene de var med i. Vi var naturligvis alt for små til å være med på slikt, det ble vel helst barneselskap vi fikk delta i.

– Far hadde det så travelt. Grekenland var på mange måter et uland på den tiden, selv om ingen brukte det ordet, det var visst ikke funnet opp. Men det var vanskelig. Det var problemer med å kommunisere med Norge, postvesenet var ubrukelig, og å komme gjennom på telefon var ikke engang å tenke på. Den gang. Så de sendte telegrammer, og det kunne ofte haste veldig, hvis de hadde et ledig skip, eller en last det hastet med, og det ikke var mulighet å finne noe som passet. Da gjaldt det å være oppfinnsom, komme med de rette løsningene, være smart.

– Og trekke i de rette trådene. Det var mange der nede som først fikk farten opp hvis det havnet en liten pengesum i lommen deres. Det er ikke til å komme forbi.

– Det var derfor det var så nødvendig med et så tvers igjennom hederlig menneske som far, firmaet visste at de kunne stole hundre prosent på ham, og han hadde fullmakt til å inngå alle avtaler på firmaets veine.

– Også var det mangel på alt. Ikke bare i Grekenland, over alt. Hva som helst kunne selges, bare de fikk skip til å frakte det. Jeg tror det var den rikeste tiden i fars liv.

– Men mor hadde det ikke så lett. Det var nok varmen, hun tålte ikke den så godt, og så savnet hun nok familien og livet hjemme i Bergen, hun hadde tross alt bodd der hele sitt liv. Far hadde jo vært så mye ute, han var vant til det.

– Nei, det var ikke så lett for mor.

– Og sommeren toogfemti ble Peik født. Far var så stolt, han hadde fått en sønn.

– Men det tok hardt på mor, tre fødsler satte sitt merke på henne, hun ser sliten ut på bildene som er tatt på den tiden.

– Det var far som ville ha et barn til, han ønsket seg en sønn over alt i verden, men etter at Peik var født var han liksom mors barn, og vi ble fars piker. Det er ikke godt å si hva som gjorde det, vi var jo eldre enn Peik, men han begynte plutselig å interessere seg mye mer for oss, ta oss med på turer, fisketurer sammen med en gammel greker i båten hans, eller rideturer, vi fikk ri på esler. Og ofte dro vi for å se på alle de berømte ruinene, inne i Aten eller i Korint. Mor var hjemme med Peik.

– Kanskje far skjønte at Peik var svak. Og at mor ikke kunne ha flere barn, at det var oss han måtte satse på.

– Mor var mye syk på den tiden, og reiste hjem en kort periode, for å bli undersøkt av lege hjemme i Bergen, hun og Peik reiste, og var borte i nesten tre uker. Men jeg tror ikke de fant noe.

– Sommeren etter reiste vi alle hjem, det var første gang vi var i Norge, og vi syntes alt var rart, selv om vi snakket norsk, selvsagt, det var ikke så mye gresk vi kunne, vår nanny snakket engelsk med oss, for det syntes far var en god idé at vi fikk inn som små. Så det var vel helst av hushjelpen vi lærte noen greske ord. Men de er borte nå, desverre.

– Det var jo stor stas å komme til Bergen, å treffe alle tantene og onklene vi bare hadde hørt navnet på, og besteforeldre som vi bare kjente fra bilder. Jeg tror vi følte oss hjemme med en gang.

– Jeg synes å huske at mor blomstret opp også. Hun ser i hvert fall slik ut på bilder.

– Den sommeren var vi med på alt. Vi var med mormor og morfar til Hardanger og fikk se kuer og sauer, og vi var med onkler og tanter på båtturer og bilturer.

– Jeg husker ikke så mye av de konkrete hendelsene, jeg var for liten til det, men enkle deler husker jeg, som at vi satt i en båt og spiste is, eller at vi lekte i en stor eng, det må ha vært på landet hos mormor, i Hardanger.

– Så reiste vi nedover igjen, jeg tror vi hadde vært i Norge i nesten tre måneder.

– Det var en så lang reise, så det var ikke mulig å gjøre det så ofte, ikke sånn som nå, først med tog gjennom Europa ned til Italia, og så båt derfra til Pireus.

– Det året vi skulle begynne på skolen ville mor at vi skulle dra tilbake til Norge, hun mente det var best at vi gikk på skole i hjemlandet, men far mente det var mer enn bra nok med den amerikanske skolen i Aten.

– Men så skjedde det noe som snudde opp ned på så mye. Peik var ikke frisk, han hadde alltid vært svakelig og sutrete, en skikkelig mammadalt, men nå ble han virkelig syk. Han lå til sengs med feber, og det sprang leger inn og ut for å undersøke ham. Han fylte fire år den sommeren, og far fikk en snekker som holdt til like ved fars kontor til å lage en liten drakjerre til ham, en rød liten kjerre som var veldig populær bland de greske småguttene. På fireårsdagen, tidlig om morgenen satte far den på gulvet inne hos Peik, og han var så glad at han jublet da han våknet, for en slik kjerre hadde han virkelig ønsket seg.

– Han var for svak til å stå opp og dra den selv, men far satte ham oppi den og dro ham rundt i huset, og senere på dagen, når Peik skulle hvile, forlangte han at kjerren skulle stå helt inne ved sengen. Mor satt hos ham hele tiden, vasket han med våte kluter, for det var svært varmt i Pireus om sommeren. Og da vi våknet morgenen etter var Peik død, han døde på fireårsdagen sin. Stakkars mor, hun var helt knust, hun satt inne hos ham nesten hele dagen, det kom folk hjem til oss, sjømannspresten kom også. Og vi måtte ha på oss fine kjoler og far fulgte oss inn slik at vi fikk kysse broren vår adjø for siste gang.

– Jeg drømte om akkurat det i mange år, helt til jeg ble voksen, om å kysse den døde gutten adjø.

– Mor orket ikke å bo i Pireus mer etter det, og far gikk med på å reise hjem til Norge. Han var så snill. Og så reiste vi, vi fire med tog, mens Peik ble sendt i blykiste sammen med eiendelene våre på et frakteskip.

– Og så ble Peik begravd i Bergen. Mor var takknemlig resten av livet for at hun hadde Peiks grav i nærheten av seg. Og den lille røde kjerren han hadde vært så glad for tok hun vare på som sitt kjæreste eie.

– Far kjøpte et stort hus, han hadde nok lagt seg opp en pen slump penger på de årene han hadde arbeidet i utlandet, og nå brukte han dem då et fint hus, en slik deilig trevilla med stor hage.

– Og mange gamle frukttrær. Det var helt fantastisk for oss småpiker, vi flyttet hjem fra Grekenland og inn i dette fantastiske huset, vi trodde jo at alle mennesker hadde det så fint som oss.

– Vi begynte på skolen den høsten, mor hadde fått det slik hun ville, vi fikk gå på skole i Norge.

– Både far og mor fulgte oss til skolen den første dagen, jeg husker det så godt.

– Jeg også.

– Vi var begge kledd i lyse sommerkjoler, helt like, jeg tror alle pikene i klassen kom i kjole den dagen.

– For det var noe av det som forundret oss når vi kom til Norge, å se småpiker på vår egen alder gå i bukse, det forekom ikke i Grekenland.

– Men denne dagen hadde alle sammen kjoler på seg, det er jeg nesten sikker på, og vi skulle gå i samme klasse, det var en selvfølge.

– Og lærerinnen het fru Øystese og var veldig gammel, det syntes vi i hvert fall, men hun kunne vel ikke ha vært mer enn i slutten av femtiårene.

– Hun hadde i hvert fall barnebarn som var på vår alder, det fortalte hun den første dagen på skolen.

– Men det er ikke vesentlig, er det vel?

– Vi var i hvert fall kledd helt likt, med lange fletter og lyse kjoler. og de andre barna kikket på oss hele tiden, for det ble fortalt at vi nettopp hadde kommet flyttende fra Grekenland.

– Husker du den piken som skulle begynne i vår klasse, som det ble snakket om, at hun kom fra Kanans land, og så viste det seg at hun kom fra Canada?

– Men det var seinere, da vi gikk i tredje klasse tror jeg.

– Det stemmer nok, det ja.

– Men det var denne dagen vi forteller om, vi så så like ut at alle de andre, både barna og de voksene trodde vi var tvillinger, og vi ble trette av å forklare at vi ikke var det, og begynte å svare ja når noen spurte oss, og så ble vi bare hetende tvillingene.

– Ja, selv om vi hadde fødselsdagsselskap med elleve måneders mellomrom falt det visst ingen inn at vi ikke var tvillinger, det er ganske utrolig.

– Og etterhvert var det jo ikke noe vanskelig å se at jeg var et år eldre enn deg, jeg var jo nesten et hode høyere.

– Og mitt hår var hele tiden lysere, og vi hadde ulik frisyre, og passet på å ikke gå i like klær. Likevel var vi tvillingene til Bergstrøms så lenge vi gikk på skolen.

– Det er ganske fornøyelig, er det ikke?

– Det var det i hvert fall den gangen.

– Og så var vi skolepiker.

– Mor, stakkar, hadde ikke tålt Peiks bortgang, hun syknet hen, hun hadde ikke vært sterk de årene vi bodde i Pireus, og nå, etter det med Peik, ble hun virkelig syk, hun forsvant liksom inn i seg selv, ble borte for oss, på en måte.

– Ja, ikke sånn å forstå, hun var jo kjemme, men hun deltok liksom ikke, hun var alltid trett, måtte ha ro, det kom leger til henne uten at det virket som om hun ble friskere.

– Det var far som tok seg av oss.

– Vi hadde jo selvsagt hushjelp og de første årene også barnepike, som tok seg av alt i huset, lagde mat og holdt det rent og pent, men det var far som var vår trygge havn, han som måtte ta begge foreldrenes rolle.

– Han ville jo alt for oss. At vi skulle bli dyktige, at vi skulle lære oss å bli sterke.

– Far, vi har visst ikke fortalt det, han begynte på hovedkontoret til firmaet i Bergen, og etter et par år ble han utenlandssjef der, når Løberg gikk av. Så han hadde en viktig stilling.

– Likevel hadde han alltid tid til oss, til sine barn, til sin familie. Han var jo også en slik støtte for mor, når hun hadde det vanskelig.

– Mor snakket en stund om at hun ville komme seg ut, få seg noe å gjøre utenfor huset, svakelig som hun var. Men der var far fast. Hun ville bruke sin utdannelse, sa hun bestandig, men stakkar, hun hadde jo egentlig ikke noen utdannelse, hun hadde lært å skrive på maskin og stenografere og slikt, og hadde visst drevet med korrespondanse på morfars kontor før hun giftet seg. Hun drømte om å begynne i slikt arbeid igjen, men det tillot ikke far, han forsto hun hadde best av å være i hjemmet. Det var vel dagdrømmer hun hadde, tror du ikke?

– Hun hadde en del venninner fra gamle dager som kom på besøk til henne den første tiden, sikkert for å trøste henne, men far så det opprørte henne slik, at han ba dem ikke komme så ofte. Det var til det beste for henne.

– Han ville jo gjerne herde oss, småpikene sine, lot oss stadig konkurrere om alt mulig, holdt spørrekonkurranser for oss om ting vi hadde lært på skolen. Og han var alltid nøye med å belønne den som var dyktigst, med en sjokolade eller penger. Eller det hente han kom hjem og sa at den eller den filmen gikk på kino, og at den som vant en eller annen konkurranse skulle få bli med og se den. Noen ganger var det teater­fore­stillinger også. Og så måtte vi springe om kapp eller klatre i tau for å vinne premien. Eller han kunne gi oss en oppgave å lære utenatt, og den første som kunne det hele på rams, uten å snuble, fikk belønning.

– Mor ville gjerne begynne i alskens foreninger, saniteten og Røde Kors og hva det nå var, men det ble aldri til at hun deltok på mer enn et par møter. Far så at det ble for meget for henne, og ba henne slutte. Han var sensitiv for alt som gjaldt mor.

– En søndag, jeg husker det godt, hadde mor besøk av en tidligere klassevenninne, hun hadde med seg sin lille sønn, som var like gammel som Peik ville vært. Det var jo svært ubetenksomt av henne, og far lot henne forstå at han satte lite pris på det. Men hvorom alt var, denne venninnen hadde med seg sin hund, en puddel, og dennes valp, en liten blandings­hund som var resultatet av puddelens eventyr med en av gatens sjarmører. Det var en virkelig nydelig liten hund, og mor ble veldig begeistret for den. Hun var slik, veldig fort å begeistre, hun sprang og hentet melk til den på et fat, og matet den med kakebiter og konfekt. Og valpen lot seg naturligvis sjarmere, den vek ikke fra mors side så lenge det var en kakesmule igjen. Neste formiddag, mens vi var på skolen og far på kontoret, hadde venninnen kommet tilbake og gitt mor hunden, den kunne ikke selgen uansett, den var jo ikke raseren. Hun var så oppskjørtet over den lille hunden at hun nesten glemte alt rundt seg, hun var bare opptatt av den hele dagen. Far derimot var ikke det spor begeistret over å få en valp, han forsto at det ville bli for meget for mor å skulle ta seg av den, men han sa ingenting. Men sent på kvelden, etter at vi hadde lagt oss, tok han den med ned i hagen og skjøt den. Vi hørte skuddet, og mors gråt, for hun hadde fulgt etter og så det hele. Far pakket hundeliket inn i en sekk og kastet det i søppelspannet, men neste dag tok mor den opp og begravde den nede i hagen. Far likte ikke tanken på at hun skulle ha en hundegrav å gå å ruge over, hun hadde jo evig nok med Peiks grav, så han gravde hunden opp igjen og fikk den fjernet for godt. Jeg vet ikke hvor han gjorde av den, men det var nok det beste han kunne gjøre. Det beste for mor.

– Den sommeren vi fylte ti år, ja hun var ti og jeg ble det på høsten, da kom far en ettermiddag hjem trillende på en sykkel, en splitter ny, grønn pikesykkel, og satte den i grusgangen, før han gikk inn for å spise middag. Vi satt som på nåler for å få høre hva han skulle med den sykkelen, men vi turte ikke å spørre, redd for at han skulle si den var til noen andre. Men så, etter at han hadde både spist og hvilt middag og drukket kaffe og lest avisen, kalte han oss til seg og sa at den sykkelen var til den av oss som kunne lære å sykle på den først. Vi spurte om vi ikke skulle få hver vår sykkel, men nei, den som tok seg bryet med å lære å sykle først skulle få den, den som var giddeløs fikk være uten. Og slik ble det. Elsie hadde lengre ben enn meg, og kunne derfor sitte på setet, og lærte å sykle med en gang, mens jeg strevde mye mer. Og derfor fikk hun sykkelen. Jeg syntes jo det var urettferdig den gang, men slik var far, han hadde en plan med alt. Og du må ikke tro hun lånte meg sykkelen sin altfor ofte!

– Men til fødselsdagen din i desember fikk du egen sykkel i gave av mormor og morfar.

– Far likte det ikke. Men jeg fikk beholde sykkelen. Jeg tror han hadde stor respekt for morfar.

– Mor var mye bortreist den sommeren og høsten, det het seg at hun var på landet for å hvile, men sannheten var at hun var på et psykiatrisk sykehus i Sunnhordland, hun hadde glidd lenger og lenger inn i depresjonen, stakkar, og var til tider ikke helt beregnelig.

– Det var godt far var så sterk, at han tok ansvaret for oss, og at vi hadde ham å støtte oss på.

– Det var jo ikke alltid lett for oss heller, en vanskelig alder, og med mors sykdom og alt rundt det trengte vi en sterk skulder å lene oss mot.

– Og barn i den alderen er jo så ubetenksomme.

– Vi var vel ikke alltid så snille mot hverandre på den tiden, vi heller, var vi?

– Nei, det skal gudene vite at vi ikke var. Alle de gangene jeg gråt meg i søvn og hatet deg så inderlig, håpet at du skulle dø og aldri våkne igjen!

– Det er en selvmotsigelse, Elise, dø og ikke våkne igjen.

– Jeg tenkte ikke slik da.

– Jeg ønsket også deg død en gang, men så drømte jeg at jeg måtte komme inn og kysse deg på samme måte som vi måtte med Peik, og redselen for å måtte gjøre det var sterkere enn ønsket om å se deg død, så jeg ønsket det ikke flere ganger.

– Fars oppdragelse, med å la oss konkurrere om alt mulig, gjorde vel også at vi fikk i mot hverandre enkelte ganger, tror du ikke. I hvert fall hvis vi mente den andre hadde jukset eller smisket seg inn hos far.

– Men smiger og smisk hatet far, så den som prøvde seg på det for å oppnå fordeler skaffet ris til egen bak. Bokstavelig.

– Like før jul det året døde mor, hun kom ikke ned til middag en dag, og da jeg gikk opp for å hente henne, fant jeg henne død på badet. Det var et sjokk.

– Det ble tisket litt om at hun hadde tatt sitt eget liv, men legen hun hadde fått pillene av mente at hun nok bare hadde glemt at hun hadde tatt piller alt, og derfor tatt dem flere ganger. Hun var jo til tider nokså forvirret på den tiden, stakkar.

– Far tok det svært tungt, han ble hjemme fra kontoret hele den uken, og låste seg inne på rommet hennes for å rydde i sakene hennes. Ingen andre fikk komme inn før det var helt ryddet og tømt. Det var hans måte å vise sorg på.

– Og på lillejulaften det året ble hun begravet ved siden av graven til Peik. Så fikk de to være sammen.

– Far sa at det var best det gikk som det gikk, tross alt. Stakkars mann, han fikk sannelig merke hvor hardt livet kan være.

– Det ble en underlig jul, far ville være alene, og vi tilbrakte julen hjemme hos mormor og morfar, som selvsagt også var fra seg av sorg, men samtidig ville prøve å hjelpe og trøste oss.

– Vi var vel de som tok det lettest.

– Lettest er vel ikke det rette ordet?

– Nei, ikke lett, men mor var på en måte en så fjern person for oss, det hadde hun vært alt den gang vi bodde i Grekenland. Hun hadde vært mye borte, og holdt seg mye for seg selv. Jeg tror ikke at jeg en eneste gang opplevde at mor tok meg på fanget eller strøk meg. Vi klemte henne jo god natt, og når hun kom hjem eller reiste. Men det var liksom en rituell form for kontakt, et form for håndtrykk. Jeg tror aldri jeg opplevde noen ømhet fra mor.

– Nei ømheten var det far som sto for.

– Ikke fysisk ømhet, han var veldig reservert på den måten, hans ømhet besto i å alltid vise oss at han tenkte på oss, hadde planer med oss, at han var der for oss. Vi kunne alltid gå og snakke med far, hvis det var noe vi ville vite.

– Ja, han var så kunnskapsrik.

– Han hjalp oss alltid med leksene hvis vi sto fast. Men han krevde at vi prøvde å finne løsningen selv først. Han hunne for eksempel svare hvis vi kom og spurte han om hjelp med et regnestykke at vi skulle prøve selv i en time, og hvis vi innen den tid ikke hadde funnet svaret, så skulle vi komme til ham og få hjelp. Og han sviktet aldri.

– Men han tillot ikke at vi samarbeidet om skolearbeidet selv om vi gikk i samme klasse, han ville at vi skulle bli to selvstendige individer, ikke at den ene skulle være et haleheng til den andre. Og før vi fikk gå i seng måtte vi komme og vise fram leksene vi hadde gjort, og han hadde en liten bok hvor han noterte ned hvem som hadde vært flinkest. Det var nok denne metodikken og grundigheten hans som gjorde ham til den han var.

– Det er jo så mange historier vi kunne fortalt om far, jeg vet ikke hvor mye du vil høre. En av de fornøyeligste historiene var den gang vi var på landet, og far skulle mate hønene. Vanligvis pleier man jo å strø maten utover, for at hønene skal kunne gå og plukke den i seg. Men far la omhyggelig all maten i en haug, for at hønene skulle slåss om å komme til, sånn at de sterkeste skulle skille seg ut, og dermed få mest mat. Hans teori var at man skulle ale på de sterkeste, og spise opp de svakere individene.

– Men onkel, som eide hønene, var ikke enig i de metodene, han ville at alle hønene skulle få like mye mat og bli like feite, for han var ikke med på at man burde spise de magreste.

– Og dessuten, sa onkel, var det ikke kamphøner han dreiv med!

– Vi lo ofte av den historien, far også.

– Han hadde mange ambisjoner for oss, at vi skulle utvikle oss. Skolearbeidet gikk flott, vi var begge flinke, sikkert mye takket være den støtte far ga oss.

– Men hans ambisjoner var ikke først og fremst utdannelse, mer dannelse. Han snakket mye om det, dannelse, hvor viktig det var, dannelse og disiplin.

– Hans plan var vel egentlig å få oss godt gift. Han var jo en mann med dyder fra et annet århundre, på mange måter, han kom fra et konservativt hjem og ferdes i konservative kretser, på kontoret.

– Og jeg tror ikke han ville finne noen mann god nok til å bli hans svigersønn. De stakkarene som måtte dukke opp ville han skremt vannet av, det er jeg sikker på.

– Jeg også!

– Men vår dannelse. Vi hadde jo piano i huset, og han sørget tidlig for at det kom spillelærerinne og underviste oss, å lære å spille piano var et godt utgangspunkt for all dannelse. Han støttet oss i alt vi ville foreta oss, kunstnerisk. Søs gikk etterhvert over til fiolin, og han kom hjem med et klenodie av en fiolin som gudene må hvite hva han hadde betalt for, billig kunne den ikke ha vært.

– Og han satt trofast nesten hver ettermiddag og hørte på mens jeg øvde, særlig vakkert kunne det neppe ha vært. Han fulgte med, og kommenterte all framgang jeg gjorde, og var kritisk om han syntes jeg ikke la nok arbeid i spillingen.

– Han støttet oss i alt, men krevde at vi skulle gi hundre prosent selv også.

– Hundre og ti!

– Og når jeg tok opp sangen skaffet han meg timer hos en kjent sangpedagog nede i Oscarsgate.

– Jeg tror det var fars store ulykke i livet at han ikke var musikalsk selv, jeg tror han ville elsket å kunne synge og spille.

– Men det kunne han ikke. Han behersket ikke noe instrument, og sang aldri.

– Kanskje han var musikalsk, men aldri fikk sjansen til å prøve seg.

– Det kan være riktig det du sier der, at han ville gi oss de sjanser han selv aldri fikk.

– Det får vi aldri vite.

– Mor var heller ikke særlig musikalsk, men jeg kan huske hun sang for oss da vi var små. Når vi skulle sove.

– Men det gjør vel alle mødre.

– På søndagene likte far godt at vi holdt en liten konsert for ham, med piano og fiolin og sang.

– Først sang du mens jeg spilte piano til, og så spilte jeg fiolin men du akkompagnerte.

– Det ble liksom målet med uken det, å øve fram til den lille konserten for far om søndagene.

– Konsert er vel litt drøyt sagt, det var vel bare ti, femten minutter det dreide seg om, mens han drakk kaffe.

– Han satte i hvert fall stor pris på det.

– Det gjorde han.

– Og så begynte jeg å male. Jeg hadde alltid satt pris på å tegne. Og selv om far aldri hadde sagt noe om det, eller vist tegn til at han merke til det i det hele tatt, hadde han det. Og på fødselsdagen min kom han hjem med staffeli og pensler og alt som skulle til for å male. Jeg hadde aldri tenkt på maling i det hele tatt, det var liksom noe voksne kunstnere drev på med. Men nå fikk jeg prøve meg selv. Til å begynne med ble det ikke så rare greiene, selv om jeg kunne tegne litt, viste jeg jo ingen ting om maleteknikk.

– Det ble nokså grøtete det du lagde, ja.

– Og fargelære og den slags var meg jo helt fremmed. Derimot hadde jeg nok et naturlig talent for komposisjon, selv om jeg aldri hadde hørt om det gyldne snitt og den slags. Men så fikk jeg begynne på malekurs i Kunstforeningen, og da ble det jo mer greie på det jeg gjorde.

– Far elsket at vi var opptatt med slike ting, han kunne gå rundt i huset i timevis, fra det ene rommet til det andre, og se på oss mens vi holdt på med kunstnerisk aktivitet.

– Ja, vi var borti så meget annet også, som vi ikke har fortalt om. Danseskole, selvsagt. Og turnparti. Og om sommeren red vi meget, og lærte å seile. Det var det far selv som lærte oss, seiling, slikt kunne han bedre enn noen annen.

– Men den dagen Ba kom hjem og sa hun ville lære å fekte, sa far nei. Det var ikke noe for hans småpiker.

– Han var vel redd for meg, at det kunne være farlig, sikkert.

– I Bergen var man jo småpiker helt til man kom opp i gifteferdig alder. Det mente far i hvert fall. Men nå var det jo blitt sekstitallet, og alle unge skulle gjøre opprør. Så det er ikke å legge skjul på at det etter hvert ble en del konflikter etter hvert som vi kom utover i tenårene. Jeg tror det bekymret far at vi ble eldre og selvstendige, han hadde mistet så meget, og var redd for oss, hvordan det skulle gå oss. Og jo eldre, eller skal jeg si voksnere vi ble, jo mer ville far skru på bremsen. Og det sier seg jo selv at det ikke gikk.

– Jeg ville gjerne fortsette med sangen, alle sa jeg var flink til å synge, jeg fikk strålende kritikk på alle konserter jeg deltok, slike elevkonserter altså, og min sanglærer nærmest bønnfalt meg om å ta utdannelse. Og det godtok ikke far.

– Han kunne være veldig sta.

– Og slikt kunne gå an på tyvetallet, da han var ung, men ikke nå i sekstiårene. Så etter noen opprivende diskusjoner, valgte jeg å flytte hjemmefra for å fortsette min utdannelse. Far svarte med å bryte all forbindelse med meg.

– Og når han hadde bestemt seg for noe slikt, holdt han seg til det.

– Livet ut.

– Det ble jo en nokså underlig stemning hjemme etter at Ba hadde flytte ut, bare far og meg i det store huset. Far ble mer og mer innesluttet, og vanskelig å snakke med, men samtidig mer og mer sårbar også. Jeg måtte passe meg veldig for hva jeg sa, han kunne ta alt opp i verste mening, og gå å ruge over ting i dagevis. Han tillot at jeg brevvekslet med Ba, men ville ikke høre noe om hvordan det gikk med henne.

– Jeg tok min utdannelse ved konservatoriet i Oslo. Min gamle sanglærer hadde skaffet meg de beste kontakter man kunne få. Etter eksamen var jeg en tid ved rikskonsertene, sang på skoler over hele landet blant annet, før jeg etablerte meg som pedagog og startet å undervise unge piker selv.

– Jeg ville gjerne ha forlatt far jeg også, men innså at de ikke lot seg gjøre, han ville ha tatt sin død av det, dramatisk som det lyder. Han hadde mistet så mange, nå var det bare meg igjen. Far gikk jo på kontoret hver dag, men ut over sekstitallet begynte firmaet å skrante, på samme måte som far gjorde. Og krisen i syttifire kom det ikke over, etter oljeboikotten og alt det der var det store problemer, visstnok med tankfarten som var blitt så stor på den tiden. Gamle, velrenommerte meglerfirma, som Borgward & Jeppsson, klarte seg ikke lenger. Og da var det bare å stenge. De gikk ikke konkurs, de bare la ned driften og solgte den porteføljen de hadde igjen til andre bedrifter. Etter det gikk far hjemme og var bitter i månedsvis. Vi levde sammen i det store huset, og prøvde å ikke gå hverandre på nervene. Jeg malte, og fikk en stor bekjentskapskrets i maler og kunstnerkretser. Far hadde liten omgang. Jeg kunne nok reise bort en og annen helg, men stort sett var situasjonen slik at jeg måtte være i huset til far. Uten meg hadde han ingen. Ba ville han ikke høre om. Jeg måtte lyve og si jeg skulle på seminar den helgen Ba giftet seg, og bryllupsbildet måtte jeg gjemme bort. Og han gikk i graven uten å vite at han hadde barnebarn.

– Han visste om dem, skal jeg si deg, jeg sendte ham brev og fortalte om slike ting, og bilder av barna. Men han svarte aldri på dem.

– Han sa ingenting om det til meg.

– Det var hans måte å straffe meg på, straffe meg for at jeg hadde valgt min egen vei.

– Han var en bitter mann på sine gamle dager. Jeg satt hos ham den dagen han døde, han ville ikke på sykehus, sa han ville dø av det, og det fikk han jo for så vidt rett i, da legen endelig insisterte på at han skulle på Haukeland, var han så syk at han ikke levde i mange dager. Jeg satt hos ham da han sovnet stille inn. Jeg trodde han ville bli litt mildere på det siste, med blikket var hardt. Og i det han åpnet munnen trodde jeg han ville ta farvel, men han klagde på at det trakk fra vinduet. Og innen jeg hadde vært ved vinduet for å se om det var helt igjen, har han borte. Men han ble jo en gammel mann.

– Jeg reiste i begravelsen hans. Jeg ville ikke la Søs være alene om den. Og da var det femogtyve år siden jeg hadde vært i Bergen sist, hele byen var forandret. Men huset var det samme, ikke så mye som en nipsfigur var flyttet.

– Far var nøye på det, alt skulle være slik mor hadde innredet det. Jeg tror det var fars måte å sørge over mor.

– Han var veldig følsom, selv om han hadde en hard måte å vise det på.

– Det var ikke alt vi forsto med far, han var på mange måter en gåte, en gåte med mange løsninger.

– Det var pussig sagt.

– Det var slikt jeg opplevde ham.

– Det er en ting som for alltid har brent seg inn hos meg, som et bilde på hvordan far var. Det var den kvelden far kom inn for å si god natt, det var like etter at mor var død. Han satte seg på sengekanten, slik han alltid gjorde, og strøk meg over hodet og sa: Tenk på at det kan begynne å brenne her en natt, og far får mulighet til bare å redde ut en av småpikene sine. Da er det opp til deg å sørge for at det blir nettopp deg far velger.

– Slik var far.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s