Norsk jul

Den dagen min kone kom hjem og sa hun ville arbeide i utlandet, tenkte jeg ikke så mye over det. Jeg var mer opptatt av det praktiske.
— Hva med meg?
— Du blir med.
— Men, hva skal jeg gjøre der?
— Det du gjør hjemme, vel. Skrive.

Slik ble det. Et romanprosjekt i bakhodet og to år i utlandet. Bare smaken av ordet sa sitt. Utlandet. Et sted der ute i verden, den verden som ikke var hjemme, ikke var Norge. Vi hadde selvsagt vært mye i andre land tidligere. Men det å bo i et annet land i to år, det var merkelig. Så mange små problemer. Hvordan betaler man en regning? Hvordan bestiller man internettlinjer til leiligheten?
Vi fikk leilighet i et boligkompleks. Arbeidsgiveren til min kone ordnet det. En halvtime med tog fra byen, med skog og vann like ved. Et fredelig sted hvor jeg kunne arbeide med mine ting og min kone kunne trives i sitt nye miljø. Alle problemene jeg hadde sett for meg ble raskt løst. Ordnet ikke arbeidsgiveren eller kollegene til min kone opp, hadde jeg alltids naboen. Han hadde bodd i leilighetskomplekset siden det var nytt og visste alt man burde vite.
— Spør meg, sa han bestandig. — Jeg vet det du behøver å vite.
Han pleide å rope meg ned i bakgården for å drikke kaffe hver formiddag.
— Vi får ta oss litt kaffe, vi to, sa han. — Jeg er enkemann og du er …, tja. Hjemme. Din kone arbeider for dere begge.
En dag dristet han seg til å spørre.
— Hvorfor arbeider ikke du, egentlig?
— Jeg skriver, svarte jeg. — En roman.
— Bok? Hvorfor det? Blir det penger av slikt?
— Seinere blir det kanskje det. Når boka er ferdig.
— Bare ikke skriv om meg, sa han. Jeg svarte ikke. Vi satt tause begge to en stund, mens jeg forsøkte å komme på noe å si.
— Feirer dere jul her? spurte jeg.
Han holdt et langt foredrag om julefeiringen. Om hva de spiste og hva de drakk.
— Slik feirer vi ikke hjemme, sa jeg.
— Slik feirer vi, svarte han. — Du har noe å glede deg til.

Det første året dro vi hjem til Norge i jula. Vi tilbrakte julaften hos mine foreldre og første juledag hos mine svigerforeldre. Jula ble akkurat så tradisjonsrik og fin som jeg ønsket. Vi fikk den maten vi bestandig hadde spist i jula og sang de sangene som hørte med.
— Ja, jula er best i Norge, sukket jeg etter en kraftig middag.
Svigerfar så på meg.
— Vet, du? spurte han og fortsatte selv uten å vente på svar. — Til neste år kommer vi til dere. Så feirer vi der. Det blir spennende for oss alle.
Svigermor og kona var enige med ham. Jeg forsøkte å protestere, men til ingen nytte. Før jeg skjønte hva som skjedde, hadde min kone ringt til foreldrene mine også og invitert dem. De ville gjerne komme.
— Ja, men, hva med maten? sa jeg. — Vi må da ha norsk julemat? Slik vi er vant til.
— Det går fint, mente svigerfar. — Det meste får du nok tak i der dere bor. Resten tar vi med fra Norge.

Januar kom, vi reiste hjem og jeg glemte hele julefeiringen. Helt til en dag i september. Da ringe svigerfar.
— Nå er billettene bestilt, sa han. — Vi fikk dem billig, siden vi er så tidlig ute.
— Så fint, svarte jeg.
— Jeg ordner lutefisk, dine foreldre sørger for pinnekjøtt og tilbehøret ordner dere. Er ikke det greit?
— Glimrende, svarte jeg og begynte å fundere på hvor de skulle sove. Tok svigermor og svigerfar soverommet vårt, kunne mor og far sove i stua. Da manglet det bare et sted jeg og min kone kunne sove. På kjøkkenbenken, kanskje? Eller i badekaret. Det ble nok en løsning.
Løsningen ble naboen.
— Dere sover hos meg, sa han. — Jeg sover på sofaen.
— Det var snilt. Vil du spise julemiddag sammen med oss?
Det ville han ikke. Han hadde en datter og noen barnebarn han skulle spise middag hos. Jeg hadde truffet dem noen ganger.
— Det blir sikkert hyggelig, sa jeg.
— Jul er hyggelig, svarte han.
Så lot jeg være å tenke mer på jul. Oktober kom og november gikk. Planene var jo klare og alt ordnet. Julematen kom fra Norge og vi hadde et sted å sove. Hva kunne gå galt?

Den første dagen i desember ringte svigerfar igjen. Jeg burde skjønt at det var noe på ferde, siden han ringte til meg og ikke min kone.
— Fisken er på vei, sa han.
— Fisken?
— Ja, lutefisken.
— Å, så fint, mumlet jeg. — Lutefisken ja.
— En venn av meg skal på dine kanter, han tar med seg fisk til deg.
— Hvorfor det? Det er da lenge til jul?
— Den må jo tilberedes først, svarte svigerfar. Jeg har sendt med ham en kasse tørrfisk. Prima, førsteklasses fisk fra Lofoten. Han kommer innom til deg i overmorgen.
— Da er jeg nok ikke hjemme, svarte jeg. — Vi er bortreist i noen dager.
— Du får få noen til å ta vare på den for deg da.
Jeg lovte å ordne det. Naboen skulle ta i mot.
Da min kone og jeg kom hjem møtte vi naboen i trappa.
— Kom pakken vår? spurte jeg.
— Ja, fy, det som var oppi var råtnet, jeg bar den rett ut i søppelet. Det luktet gammel fisk. Slik hunder spiser.
— Det er fisk, sa jeg. — Tørrfisk. Du skulle ikke kastet den. Den er til jul.
Han ble med meg ut i bakgården. Vi fant kassa med tørrfisk nederst i søppelkassa. Jeg bar den inn i kjelleren. Naboen så på mens jeg åpnet.
— Den er helt fin, sa jeg.
Han banket på tørrfisken.
— Det går ikke an å spise det der.
— Den skal tilberedes. Ligge i vann.
Jeg fant fram en balje og la fisken oppi. Så fylte jeg på vann. Naboen ristet på hodet.
— Det lukter ikke bra, sa han.
Jeg studerte lappen med instruksjoner svigerfar hadde lagt oppi eska og var litt enig. Det luktet ikke bra.

Fem dager seinere hadde fisken ligget lenge nok i bløt. Jeg gikk inn på butikken rett over gata og spurte etter kaustisk soda. Jentungen i kassa ante ikke hva det var for noe. Igjen måtte jeg spørre naboen.
— Vet du hvor jeg får kjøpt kaustisk soda?
— Kaustisk soda? Du må ikke bruke det. Det ødelegger modere avløpsrør. Det finnes moderne midler for å løse opp tette avløp. Men kanskje jeg kan prøve med stakefjæren min? Det pleier å hjelpe.
— Det er ikke til vannrør jeg trenger kaustisk soda. Det er til julemiddagen.
Jeg måtte forsikre ham mange ganger om at det var kaustisk soda jeg skulle ha. Ikke noe krydder, ikke marinade, ikke urter og slett ikke salt. Jeg skulle ha kaustisk soda.
Til slutt fikk jeg adressa til en butikk i en bakgate. De solgte gammeldags linolje, malingspulver og kjemikalier. Jeg kom hjem med en boks kaustisk soda.
Naboen kom ned i kjelleren da jeg tilberedete blandingen.
— Folk dør av å få slikt i seg, sa han. — Jeg kan ikke tillate at dere spiser det.
— Vi skal ikke spise det, svarte jeg. — Fisken skal bare bli myk. Det heter lutefisk. Nå blander jeg seksti gram av denne sodaen ut i ti liter vann. Det gjør noe med fisken. Den skal ligge der i to dager.
— Og så skal du spise det?
— Ikke med en gang. Fisken blir giftig etter denne behandlingen. Den skal ligge i rennende vann fram til julaften.
— Til julaften? Det er jo nesten to uker fram til julaften. Du kan da ikke la fisken ligge …
— Den skal det, sa jeg. — Det er slik vi lager til lutefisk.
— Hva slags fisk er det der, egentlig?
— Torsk.
— Jeg liker torsk. Kanskje jeg kan skaffe deg en fersk en.
Jeg forsikret ham om at denne var slik vi ville ha den. Spesielt svigerfar.

Dagen etter oppdaget jeg at naboen hadde satt opp en giftadvarsel på kjellerdøra. Ingen måtte finne på å smake på fisken til nordmennene. Den var giftig.
Noen dager seinere ringte min mor. Hun hadde kjøpt inn kjøttet hun skulle ha med til oss.
— Men du må ordne med kålrot, sa hun. — Det kan ikke vi ta med.
Jenta i kassa på butikken ante ikke hva kålrot var for noe heller og jeg hadde ikke lyst å involvere naboen. Min kone snakket med noen på jobben, som mente vi kunne kontakte en bonde i nabolaget. Han dyrket kålrot. Jeg fikk et telefonnummer.
Bonden var blid og hyggelig da jeg ringte ham neste morgen. Han hadde prima kålrot av beste kvalitet og første klasse. Hvor mye trengte jeg.
— Fire, sa jeg. — Eller la oss si fem. Det er bedre å ha for mye enn for lite.
Han mumlet noe mens han noterte det ned.
— La meg få adressen, sa han. — Jeg leverer den i kveld.
— Jøss, svarte jeg. — Det var snilt.
— Ja, du vil vel ikke bære dem selv, lo bonden og la på.
Min kone hadde nettopp kommet hjem og vi spiste middag da naboen ringte på.
— Det er en mann utenfor som vil snakke med deg, sa han. — Han skal levere noe.
— Sikkert kålroten jeg har bestilt. Vil han ikke komme opp?
— Du bør komme ut.
Min kone ble også med utenfor. En traktor med en stor tilhenger sto parkert foran inngangen. Mannen på førersetet hilste blidt.
— Her kommer fôret du har bestilt, sa han.
— Fôr?
— Ja, fem tonn prima kålrot. Grisene dine kommer til å elske det.
— Jammen, jeg skal da ikke ha fem tonn. Bare fem stykker.
— Fire klarer seg, sa min kone.
Bonden så lenge på meg.
— Er dette lureri? spurte han. — Er vi på skjult kamera? Fire kålrot? Hva skal dere med det?
— Vi skal spise dem, sa min kone. — På julaften.
Bonden så fra min kone til meg. Så så han bort på naboen vår.
— De har giftig fisk i kjelleren også, sa naboen.
Jeg tok jobben med å forklare bonden om norske juletradisjoner. Til slutt klatret han opp på tilhengeren og fant fem store, fine kålrot til oss.
— Ja, vil dere virkelig spise dette her på julaften, skal dere få dem gratis. Er dere sikker på at dere ikke heller vil ha noe annet å spise? Jeg kan gi dere en veldig bra pris på spedgris. Fôret opp for å slaktes til jul.
Jeg takket nei men lovte å ringe om vi ombestemte oss.
— Kanskje på nyttårsaften, sa jeg.

Min kone lånte bil på jobben og dro til flyplassen to dager før julaften. Alle fire kom med det samme flyet. Jeg var klar med hjemmelaget pizza da gjengen var på plass hos oss. Både svigerforeldrene og foreldrene mine var pratsomme og i godt humør. Pizzaen gikk unna. Det samme gjorde riklige mengder rødvin. Svigerfar var med meg ned i kjelleren for å se på fisken. Han var fornøyd.
— Dette blir bra, sa han.
Mor pakket opp kjøttet fra den store bagen hun hadde hatt det i. Lukten av saltet og røykt forekjøtt var ikke til å ta feil av.
— Det må ligge i vann, sa hun. — Kanskje du kan legge det i kjelleren.
Jeg ristet på hodet.
— Det er bedre vi lar det ligge i vann oppe i leiligheten, sa jeg. — Naboene er litt nysgjerrige. De liker å legge seg opp i folks juletradisjoner.

Min kone kokte en stor gryte grøt på julaften. Til lunsj. Jeg inviterte naboen inn for å smake. Han kikket oppi gryta og ristet på hodet.
— Det der er sikkert giftig, mente han.
— Neida, det er bare risgrøt, sa jeg. — Ris og melk. Og litt salt. Ikke noe rart eller merkelig i det hele tatt.
— Skal dere ha dette til lunsj?
— Ja, klokken ett skal vi spise grøt. Med sukker og kanel på. Og drikke rød saft til. Solbærsaft.
— Skal dere ha dette til lunsj? spurte naboen igjen.
— Ja, som sagt.
— Det ser ut som dessert. Og med sukker og kanel på? Det er dessert.
— Neida, dette spiser vi hvert år på julaften. Til lunsj. Det er tradisjon.
— Kanskje dere er så redde for å bli syke av maten at dere spiser desserten først, for ikke å gå glipp av den?
Jeg svarte ham ikke. Vi satte oss til bordet alle seks og spiste risgrøten vår. Den smakte like godt som den hadde gjort sist jul. Da vi var hjemme i Norge.

Etter lunsj skrelte og skar jeg opp kålroten. Min far skrelte potetene og la dem i vann. Slik at alt skulle være klart til middagen i kveld. Etter det ville noen av de andre gå ut og se seg om i byen. Min kone ville gjerne vise fram stedet hvor hun arbeidet. Jeg sa at jeg kunne bli hjemme for å koke kjøttet, men min mor sa at hun heller ville gjøre det. Hun hadde kokt pinnekjøtt til jul hvert år siden hun ble gift og ville gjerne fortsette med det. Derfor dro jeg sammen med svigerforeldrene mine, min kone og min far på biltur. Mor så på klokka og regnet ut når hun skulle sette kjøttet til koking. Det burde få tre timer i gryta, mente hun.
Da vi var på vei tilbake, ringte mor meg på mobiltelefonen. Det var en mann som hadde ringt på døra og sagt noe til henne. Siden hun ikke skjønte språket, hadde hun blitt redd og lurt på om det var noe galt. Jeg sa at vi skulle skyndte oss tilbake.
Straks vi kom inn i oppgangen, slo den himmelske duften av pinnekjøtt mot oss. Selve lukten av jul. Jeg kunne kjenne at munnen løp i vann. I det samme dukket naboen opp.
— Det var bra dere kom. Det er noe som lukter forferdelig. Koker dere støvler og gamle ulltepper der oppe?
— Nei da, svarte jeg, — det er middagen. Julemiddagen.
— Den giftige fisken?
— Nei, dette du kjenner er kjøttet, svarte jeg. — Tørket og røykt fårekjøtt. Det lukter fantastisk.
— Flere beboere her i oppgangen har blitt syke av lukta, svarte han.
— Tull. Nå skal vi koke kålroten og poteter. Kålroten skal moses og blandes med kraften fra kjøttet og litt melk. Og litt hvetemel. Så skal vi tilberede fisken. Den skal ikke koke, bare trekke i varmt vann. Til den skal vi ha en stuing av tørkede erter. De har ligget i vann siden i går.
— Spiser dere alt det der samtidig?
— Nei da, noen vil ha kjøtt og noen vil ha fisk. Nå får alle det de er vant til. Tradisjoner, vet du.
Naboen ristet på hodet og gikk inn til seg selv.
— La ytterdøra stå åpen, sa han. — Oppgangen her trenger å luftes skikkelig.

Svigerfar trakk fram ei flaske fra kofferten sin.
— Hjemmelaget akevitt, sa han. — Beste kvalitet norsk sprit, tilsatt min hemmelige krydderblanding. Det blir ikke jul uten. Øl og akevitt til julematen må til.
Jeg tok med meg flaska og to små glass ned til naboen.
— En norsk juledram tåler du vel, sa jeg ti ham. — Dette er fast tilbehør til julematen vår.
Han luktet på innholdet i flaska og skar en grimase.
— Det er karve i den, sa jeg. — Og forskjellige urter. Svigerfar lager den selv.
Naboen smakte forsiktig og spyttet ut igjen. Så lukket han døra uten å si noe.
— God jul, sa jeg til den stengte døra.

Vi hadde satt oss til bords da det ringte på døra vår. Svigerforeldrene mine spiste lutefisk med erter og stekt flesk. Mor og far spiste pinnekjøtt med kålrot til. Min kone og jeg smakte litt på begge deler. Jeg reiste meg og gikk for å åpne døra.
Naboen sto der med ei stor pappkasse i armene.
— Vi har samlet inn litt penger til dere og kjøpt mat. Det gikk opp for meg at det er fordi du ikke arbeider, at dere må servere gjestene slik mat. Nå har vi kjøpt litt til dere. Noen pølser, litt kyllingkjøtt, noen grønnsaker og litt vin. Kast det andre og lag noe godt.
— Maten vår er god, sa jeg. — Og dessuten er det tradisjon å spise den.
— Hos oss er det tradisjon at ingen skal bli syke i jula, svarte naboen. — God jul!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s